Gull av gråstein

I et rom med skakke vinkler, tykke murvegger og knirk i plankegulvet, sitter Bård Helland. Utenfor de smårutete vinduene ligger rødlistede bygg som perler på en snor, og Akershus festning er nærmeste nabo. Her, i Kongens gate 1, et av de aller første husene som ble reist etter den store bybrannen i 1624, holder Oslo-arkitektene i Asplan Viak til. Den 400 år gamle bygningen har huset Asplan Viak i ti år, og det var selskapet selv som stod for rehabiliteringen. 

– Arkitekter liker å jobbe med historisk verdifull kontekst og forstå estetikken og strukturen slike bygg bærer på. Den typen rehabilitering, der man kobler seg inn i gammel arkitektur, har stor attraksjon, sier Helland, som er kreativ leder for arkitektene i Kongens gate 1.

En verdifull ressurs

Med større bevissthet rundt ressursbruk og bærekraft og strengere krav fra myndighetene, er det også en annen type bygg som blir stadig mer aktuelle for rehabilitering. Bygg som for ti år siden antakelig ville blitt revet uten særlig om og men, får nå en ny sjanse. Byggebransjen er Norges største fastlandsindustri og står for 15 prosent av klimagassutslippene våre. Det betyr med andre ord at utslippskutt her utgjør en stor forskjell. Mange har erkjent at å rehabilitere og bruke de byggene vi allerede har, er et veldig effektivt grep både for å kutte utslipp og å redusere forbruket av nye ressurser. Og dermed seiler rehabilitering seiler opp som et stadig mer aktuelt tema. 

– I tiden vi er inne i nå, vender vi blikket mot det vi kanskje har tenkt på som den den betydningsløse arkitekturen. Hvordan kan vi interessere oss for denne som en verdifull ressurs, spør Helland. 

Samtidig er det mye støre risiko knyttet til det å rehabilitere sammenlignet med å bygge nytt. Mange leietakere ønsker seg dessuten helt nye lokaler. Rehabilitering krever derfor omstilling, fra både leietakere, utbyggere og myndigheter. Man må planlegge og prosjektere på en annen måte enn man tradisjonelt har gjort.

Nytt og gammelt

Et eksempel på rehabilitering av et bygg uten vernestatus, er prosjekt Asplan Viak har gjort på NMBU Ås. Her fikk et laboratoriebygg i tegl, med elendig isolasjon, kuldebroer og kondensproblemer, et omfattende løft.

– Her var oppdraget både å rehabilitere det eksisterende bygget og lage et stort tilbygg, forteller Helland. 

Arkitekten valgte å forlenge det eksisterende bygget og binde det nye og gamle sammen med en trefasade. Et av de viktigste grepene som ble gjort var å gi bygget større vinduer, sånn at kontakten med landskapet utenfor blir tydeligere. 

– Vi laget en ny vinterfrakk og bandt det sammen med trefasade. Det gjorde at vi fikk brukt veldig mye av bygningsmassen som var der, og samtidig fikk til en helt ny funksjonalitet på innsiden. Samvirke mellom nytt og gammelt gjør at dette framstår nesten som et enhetlig bygg, forklarer Helland. 

Innovativ tilnærming

Helland har et sterkt engasjement for det han kaller innovativ transformasjon.

– Jeg mener nøkkelen er å ha en innovativ innfallsvinkel til disse byggene. I motsetning til når en bygning er fredet eller vernet, kan man se på oppgaven mye mer åpent og fritt. Man kan behandle det som et slags byggestoff, en struktur som er spennende å bruke og som vi kan være veldig ukonvensjonelle og uredde når vi tar tak i. 

Samtidig mener han evnen til å lese historiske bygninger også er nyttig når man skal rehabilitere nyere bygg. 

– I denne arkitekturen finnes det også en form for lesning, den er bare mye friere og har et større innovativt aspekt ved seg, understreker Helland.