Klimafotavtrykket fra digital infrastruktur i Norge

Fotavtrykk fra digital infrastruktur

På oppdrag fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har Asplan Viak gjennomført en analyse av klima- og miljøbelastningen fra digital infrastruktur i drift på norsk jord i 2024. Påvirkningen på klima og natur er analysert innenfor klimagassutslipp, materialforbruk, strømforbruk og beslaglagt areal, ved hjelp av livsløpsanalyse.  

Les rapporten i sin helhet her.

I tillegg er det gjort en scenarioanalyse for å se på hvordan klimafotavtrykket til digital infrastruktur kan utvikle seg videre mot 2030 og 2050. Sammen bidrar rapportene til en helhetlig forståelse av påvirkningen til datasenter, kommunikasjonsnettverk og sluttbrukerenheter i dag, samt et blikk på hvordan den digitale sektoren kan utvikler seg framover.  

Like stort som innenriks luftfart

Hovedfunnene var:

• Klimafotavtrykket fra digital infrastuktur i Norge var 1,1 millioner tonn CO2e i 2024, eller 204 kg CO2e per innbygger
• Digital infrastruktur brukte 3,7 TWh med strøm i 2024
• Materialfotavtrykket var 4 millioner tonn, eller 0,7 tonn per innbygger, i 2024

Det samlede klimafotavtrykket for digital infrastruktur i Norge er beregnet til 1,1 millioner tonn CO2e – til sammenligning var de direkte utslippene fra innenriks luftfart sektoren 1,2 millioner tonn CO2e i 2023. Det tilsvarer 204 kg CO₂e per innbygger, eller 1,5 % av det samlede klimafotavtrykket fra en norsk borger.

Sluttbrukerenheter, som omfatter ulike typer enheter som brukes til digital kommunikasjon som mobiltelefoner, PC-er og TV-er, står for hele 76 % av klimafotavtrykket, mens nettverk, som inkluderer fastnett, mobilnett, transmisjons- og kjernenett og satellitter, står for 15 % av klimafotavtrykket. Datasentre står for 9 % av klimafotavtrykket – men dette er et segment som er i sterk vekst.

Strømforbruk er en viktig bidragsyter til klimafotavtrykket fra digital infrastruktur, men også en knapphetsressurs som må vurderes som et adskilt bidrag til fotavtrykket. Det er estimert at norsk digital infrastruktur brukte til sammen 3,7 TWh strøm i 2024, noe som tilsvarer 2,6 % av Norges totale strømforbruk.

Materialfotavtrykket fra digital infrastruktur er beregnet til 4 millioner tonn per år, eller 0,7 tonn per innbygger. Som for klimafotavtrykk er sluttbrukerenheter den største bidragsyteren. Materialer definert som kritiske råvarer av EU utgjør ca. 1000 tonn av det samlede materialfotavtrykket.

Mot 2030 og 2050

Fram mot 2030 og 2050 er tre hovedscenarier definert:

• Referansescenarioet: antar en moderat vekst i digital infrastruktur med en gradvis reduksjon i utslipp per enhet grunnet renere energikilder, men totalt sett stabile utslipp.
• Høyvekstscenario: forutsetter rask utbredelse av teknologier som kunstig intelligens og økt datasenterkapasitet, med tilhørende økning i klimagassutslipp.
• Grønn digital infrastruktur (GDI): et optimistisk fremtidsbilde der økt energieffektivitet og bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre fører til betydelige utslippsreduksjoner sammenlignet med referansescenariet.

Det er først og fremst vekst i datasentre og nettverk som forventes å være de største driverne for utslippsvekst. Datasenterindustrien i Norge har vokst raskt de siste årene, og det er usikkerhet i hvor stor den kommer til å bli på sikt. Også fotavtrykket til sluttbrukerenheter vil avhenge av utbredelsen av nye typer teknologier – salget av mobiltelefoner er for eksempel nedadgående, men det kan komme nye typer enheter som øker omsetningen av elektronikk.

Tiltak som energieffektivisering og forlenget levetid til elektroniske produkter både hjemme hos forbrukere, og hos nettverksoperatører og datasenter kan bidra til å redusere utslippene fra den digitale infrastrukturen betydelig. Samtidig burde miljøfotavtrykket vektes tungt i konsesjoner som innvilges til nye datasenter, både med tanke på energiforbruk og nedbygging av natur. Det gjenstår å se om fotavtrykket fra det digitale går til himmels eller om det kan stabiliseres på et bærekraftig nivå.