Når katastrofen rammer

07. Mars 2016

Jordskjelvrammet by i Nepal 2015. Foto: Seán Sweeney / Asplan Viak

Da jordskjelvet rammet Nepal en lørdagsmorgen i 2015, tok det kun få timer før vår ingeniør i Vann og miljø, Seán Sweeney, var på vei til katastrofen. I regi av Kirkens Nødhjelp møtte den erfarne hjelpearbeideren en humanitær katastrofe, som var betydelig større enn forventet.

25. april 2015 startet som en fin lørdagsmorgen i Kathmandu. Alle var ute i gata – klare for å feire karneval. Plutselig rystes idyllen, og verden endrer seg totalt. I Ghorka-fjellene nordvest for Kathmandu rister jorda som følge av et jordskjelv som måler hele 7,8 på Richters skala. Skjelvet varer i hele 50 sekunder.
Her i Norge fulgte vi med gjennom nyhetssendingen på TV. Først ble det rapportert at ca.100 mennesker hadde omkommet. Et tall som dessverre snart skulle oppjusteres kraftig. Realiteten gikk sakte opp for oss. 

– Seán, kan du dra nedover? Med en gang?
Kun 6 timer etter katastrofen mottok jeg en SMS fra Kirkens Nødhjelp. Forespørselen var om jeg kunne bistå deres nødhjelpsaksjon i Nepal.
Jeg fikk grønt lys til å dra fra min kone og guttene mine. Neste klarsignal måtte avgjøres av mine kollegaer i Asplan Viak. For i det hele tatt å ha muligheten til å dra, var jeg avhengig av at noen påtok seg mine arbeidsoppgaver. I løpet av få timer en lørdags formiddag, hadde alle mine 15 kollegaer i Sandvika gitt meg et ubetinget ja til å reise. De ga meg den samme støtten jeg har mottatt ved liknende anledninger tidligere, blant annet da behovet for bistand oppstod i Syria i 2013 og på Filipinene i 2014. En støtte jeg er utrolig takknemlig for. 
Før lørdagskvelden senket seg, var jeg på vei. I løpet av noen timer var jeg klar til å forlate dette trygge landet, med kurs mot Himalayafjellene og “the unknown”. 

 

«I løpet av få timer en lørdags formiddag, hadde alle mine 15 kollegaer i Sandvika gitt meg et ubetinget "ja" til å reise. En støtte jeg er utrolig takknemlig for»

Seán Sweeney, Ingeniør Vann og miljø, Asplan Viak

Seán Sweeney, ingeniør Vann og miljø i Asplan Viak. Foto: Jørgen Blindheim / Kirkens Nødhjelp

Barn i Nepal får tilgang til rent vann. Foto: Sean Sweeney / Asplan Viak

Shaken Kathmandu
Overgangen fra trygg lek på fotballbanen med guttene mine i Bærum, til et knust Gorkha på verdens tak – med bare noen timers mellomrom, var enorm.
Vi landet på dag 8 i Nepals hovedstad.
Erfaringsmessig danner man seg noen tanker og forventninger før en slik reise. Du forlater barn, kone, nydelig norsk vår, hopper over 17. mai og alle de gode fridagene vi har, men regner med at det er en viktig grunn til det.
Vi fant den første grunnen neste dag i forstaden Bhaktapur. 70 000 boliger var ødelagt. Det første legger merke til, er at ingen bor inne i lenger. Tilstanden til  bygningene som stod igjen var elendig og ikke stole på. Behovet for presenninger for å lage midlertidige telt, var derfor stort. Alle toalettene var ødelagt eller befant seg på utrygge steder. Dette innebar full drift på de få midlertidige latrinene.
Urene latriner kombinert med mangel på steder å vakse hendene, innebar stor fare for spredning av kolera og dysenteri. Sykdommer som under slike forhold tar livet av mange. For en befolkning som i hovedsak spiser med hendene, gjør mangel på vaskevann til hendene dem ekstremt sårbare.

The Real Reality
I jordskjelvrammede områder definerer FN områder etter prosent ødeleggelse. Nesten alle stedene i Gorkha og nabofylkene var definert som 95 % ødelagt. Ute på landet bor de fattige som bygger boliger av stein festet med jordmørtel . De har ikke penger til sement og jern. Ved et så stort skjelv som dette, betyr det at så godt som alt har kollapset.

Vi var heldige nok til å kunne bistå befolkningen med Kirkens Nødhjelps ressurser og Norges befolknings penger. I Gorkha satte vi i gang vurdering av behov, planlegging av det som måtte til for å hjelpe folk å leve normalt igjen; tilgang til rent vann, latriner og hygiene-materiell (såpe, tannpasta, bind, bleier osv). Vi startet latrinekonstruksjon tidlig i prosessen. Dette for å redusere "open defecation" med mål om å minske  sannsynligheten for spredning av dødelige sykdommer.

Etterskjelv og kaos
Betegnelsen  overtid fikk en ny dimensjon. Men her nede var den selvpålagt. Når hjelpebehovet er så tydelig og rett foran øynene dine, kan du ikke stoppe. Dermed ble det 26 dager "på", mellom 10 til 14 timer hver dag. Søvn ble det mindre av. I løpet av natten kom det mange etterskjelv, og skjelvet klokken 3,fungerte etter hvert som en slags vekkerkklokke til frokost.
12. mai rammet et nytt skjelv som målte 7,3 på Richters skala. Jordskjelvet kom mens vi satt og spiste lunsj i fjerde etasje i et såkalt “trygt hus”. Jeg har hørt at man ikke skal løpe ut, men vi løp likevel. Barn gråt og igjen var det kaos.
Etter kun 3 minutter, ble vi oppringt av Kirkens Nødhjelp som forsikret seg om at vi var i sikkerhet. Som hjelpearbeider er det svært viktig å få formidlet til de hjemme at du har det bra. Min kone mottok mange SMSer fra folk som lurte på om hvordan vi hadde det. Takket være god kommunikasjon fra Kirkens Nødhjelp kunne hun da svare på det.

Selvfølgelig er det verdt det
Tapstallene økte raskt. Det gikk fra 100 døde til over 9 000. Og hele 3 millioner mennesker var i akkutt nød. I tillegg var monsunen på vei. En humanitær katastrofe. 
Det å reise ut til slike områder, og møte medmennesker i ytterste nød, skaper mange sterke følelser. Kontrastene er alltid så store. Men det å få lov til å bistå, er utrolig verdifullt.
Vi i Norge vet hvor bra vi har det, noe som gjør at vår giverglede i forbindelse med katastrofer, er svært stor. Det at min arbeidsgiver gir meg anledning til å bidra, ser jeg på som et stort bidrag til hjelpearbeidet. Et bidrag som jeg er utrolig takknemlig for.