Bybanen og fotgjengerbyen

10. Mai 2015

Foto: Asplan Viak

Som planleggere sier vi gjerne at omgivelser er viktige for mennesker. Men det viktigste for mennesker er andre mennesker. Omgivelser er kun viktig som fysiske omgivelser for den menneskelige aktivitet. Som planleggere og formgivere har vi en tendens til å overfokusere på formuttrykket i vår iver etter å planlegge gode omgivelser. Vårt fokus bør i stedet være på å skape optimale omgivelser for mennekser som beveger seg til fots. Det er i fotgjengerfart at våre sanser fanger omgivelsene og andre mennesker på en optimal måte. Det er som fotgjengere vi har alle forutsetninger for å kunne være sosiale vesen. En fotgjengervennlig by er derfor en forutsetning for å kunne skape en menneskevennlig by.

Vi har hatt mange ulike motreaksjoner på bilismen. Det har gitt seg utslag i fotgjengerprioriterte områder som gågater, lekegater og miljøgater. Omlegging av trafikk i sentrumskjerner har gitt oss torg og allmenninger som er forbeholdt fotgjengere til uformell bybruk. Det siste nye begrepet i fotgjengerprioriterte områder er gåbyen. Storbyer som Bergen og Kristiansand konkurrerer nå om å bli gåbyer. Det er en positiv byutviklingsstrategi på flere måter: i et helseperspektiv, i et miljøperspektiv og i et transportperspektiv. Det gir et godt grunnlag for fortetting, det å kunne bygge tettere byer. Det er viktig at gåbyen ikke bare gir argumenter for økt helsegevinst og reduserte transportkostnader, men at gåbyen også kan være med på å skifte fokus over på å skape mer menneskevennlige byer. 

«Bybanen som kollektivtransport er tiltenkt rollen med å forbinde de tette byområdene med hverandre. Som et stort rullende fortau tar den passasjerer fra det ene fotgjengervennlige området til det andre, som lenken som binder perlekjedet sammen»

Knut Hellås, gruppeleder Landskap og kontorleder Bergen

Foto: Chris Aadland

Skal fortetting som byutviklingsstrategi lykkes, må nemlig kvaliteten i den tette by i seg selv være drivkraft nok til at dette blir det foretrukne alternativet. Vikarierende argumenter for helse, transport og miljø er ikke nok til at fortetting blir et bærekraftig og framtidsrettet byutviklingsalternativ.

Det er et relevant spørsmål om vi i dagens samfunn har kompetanse nok til å kunne bygge fremtidens tette bymiljø som har de kvalitetene som vil etterspørres om en generasjon frem i tid. Vi bør være ydmyke i forhold til denne utfodringen, fordi det er få gode referanser å vise til de siste tiårene der en kan si at her har en løst det. Da tenker jeg ikke i første rekke på bygningsmassen, men på hvordan vi har løst og utformet arealene mellom husene, mellom kvartalene. Det vil si hvordan utnytter vi og utformer gatearealet, allmenningene, parkene og arelaet mellom byggene. Dersom dette i hovedsak er kjøreatkomst til byggene, er det vanskelig å skape fotgjengervennlige byområder.

En har lykkes med å skape tette bymiljø når innbyggerne planlegger og gjennomfører dagens aktiviteter som fotgjengere. Det er tre viktige forutsetninger som må være på plass fir at det skal kunne skje:

  • Tette, flerfunksjonelle byområder
  • Gateplanet for fotgjengere, tilgjengelig for alle
  • Lette tilgjengelig kollektivtransport, for alle

Man må tenke seg at tilstrekkelig tetthet av mennesker er en forutsetning for å kunne oppretteholde et servicenivå som omfatter de viktigste behovene i dagliglivet. Det gjelder alt fra dagligvarer til parkareal for rekreasjon. En må tenke den flerfunksjonelle by med størst mulig grad av samlokalisering av boliger, arbeidsplasser og service i stedet for den segregerte by der disse funksjonene er spesialisert og ligger atskilt fysisk. Hvordan dette bør sjøres, vil ikke bli videre drøftet her, men ligger som et bakteppe og forutsetning for de to andre punktene i listen ovenfor. 

Bybanen som kollektivtransport er tiltenkt rollen med å forbinde de tette byområdene med hverandre. Som et stort rullende fortau tar den passasjerer fra det ene fotgjengervennlige området til det andre, som lenken som binder perlekjedet sammen. Det er viktig at bybanen er rask og effektiv, men viktigere at den forbinder alle de viktige fotgjengerområder med hverandre og med viktige andre målpunkt. Perlekjedet må være helt og diamanten, bykjernen, må være hovedattraksjonen i kjedet. Slik er bybanen tiltenkt en sentral rolle i Framtidsbyen Bergen. Den kan erstattes og suppleres av buss, men den har klare kvaliteter som gjør den til det foretrukne alternativet blant kollektivtrafikk.

I design av Bybanen er det lagt vekt på å skape et kollektivt transportmiddel som skal være et synlig element i bybildet. Bybanen har alltid prioritet foran andre trafikanter og er derfor sikret god fremkommelighet. Samtidig kan farten justeres og tilpasses i urbane bystrøk, men økes utenfor tettbebyggelse og i tunneler. Denne flesibiliteten gjør den egnet for integrasjon i bymiljø. Banens hovedoppgave som transportmiddel er å binde sammen fotgjengervennlige bystrøk. Bybanen er derfor en katalysator for byutvikling ved holdeplassene.

Utvikling av bybanen har vært styrt av en gjennomarbeidet designmal for alle elementene som tilhører banen. Andre elementer langs banen har fått en utforming tilpasset stedet. Universell utforming har vært et viktig element, som er innarbeidet innenfor anleggsområdene ved holdeplassene. Skal bybanen fungere som transportmiddel for alle må byområdene ved holdeplassene utvikles med universelt utformede byrom som et minimumskrav. Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet har som visjon at Norge skal være universelt utformet innen 2025. Dette krever en helhetstenkning over større sammenhengende områder som vi ikke har sett konturene av ennå i utviklingen av nye byområder.

 

Universell utforming betyr en løsning for alle der:

  • Hovedløsningen som planlegges skal kunne brukes av de fleste.
  • Det legges vekt på å utvikle gode generelle løsninger slik at enkeltgrupper i befolkningen ikke trenger å benytte spesielle tekniske innretninger eller særløsninger.
  • Dette omfatter samfunnsplanlegging, arealdisponering, arkitektur og produktutvikling.

Dette er minstekravtenkning for fotgjengervennlige tette byområder som også kan fungere sammen med andre minimumskrav for utforming, som sikrer gateplanet, byrommet og gaten et minimum av funksjonalitet for fotgjengere primært. Minstekravene må knyttes til gatestrukturer som binder sammen viktige målpunkt som serviceområder, kultur, transportknutepunkt og rekreasjonsområder – en forutsigbar bystruktur som sikrer funksjonaliteten for en fotgjengervennlig tett by.

Inntrykket er at utbyggerne er klar for mer forutsigbare rammer for sine prosjekter. Spørsmålet er om politikerne har innsikt og vilje til å tenke i et 30 års perspektiv. Det er nødvendig om en skal bygge tette miljøvennlige byområder. Bybanen er et viktig byutviklingsvirkemiddel, men det gjenstår å se om Bergen klarer å ta i bruk dette virkemidlet fullt ut i utvikling av tette nye byområder som er gode leveområder for fremtidens bergensere.